Stine viser Paintskills på skolen.

Thorgull <3


Tåmmæn!


Liv Maritsøtaaa <3


Elise Stine!!


Bardiebåi <3


Brucepus <3

Når jeg blir stor skal jeg bli pingvin.

Mobilteknologi er temmelig kjedelig i grunn. Eller, det å ha en mobil å fikle med kan være ganske gøy. Men det å høre på en fyr som prater om det, er noe helt annet. Det er ikke verdens mest spennende greie å se opp på en projector, et hvitt bilde med noe skrift på. ”Mobilteknologi – Generelt om trådløs kommunikasjon”, for å være ærlig bryr det meg ikke. Så lenge jeg kan bruke det selv føler jeg ikke at jeg trenger å sitte å høre på det. For jeg har INGEN planer overhodet om jobbe videre med noe sånt. Jeg skal ikke jobbe innenfor mediene en gang. Dessuten, for å klage litt mer er Digitale media et jævla drittfag. Det jeg har lært det siste året på det er, ja.. det var det da. Jeg husker ikke. Mest fordi det ikke interesserer meg. Det hadde kanskje skapt litt interesse om ikke fyren bare står der. Han prater, prater, prater og prater. Jeg blir søvnig. Det er som å høre enkelte lydbøker, du hører, du sovner. Sånn er det bare. Han kunne i det minste vært fin å se på? Da hadde det i alle fall vært noe å holde seg våken for.

Men neida, de sender en guling fra NTNU. Overintelligent japse som har vokst opp i Norge, eller noe i den duren. Skeive øyne har han i alle fall. Ikke for å være rasistisk eller noe. Men jeg liker dem ikke. Mest fordi at samme faen hvor god du er i noe, kommer en eller annen sinnsyk japse/asiater/whatnot og er bedre en deg til det. Uansett! Slår aldri feil. ”I iz overintelligent little man” neitakk. Men jo! Jeg husker en ting til med denne fyren! Han jobber med Digital Kino! Der ser du, enda en greie om at han er en flinking. Fordi han har jobb innenfor NTNU, har forelesninger for sånne som oss, og jobber med utviklinger innen det digitale. I tillegg er han toppen noen å 20.

Du kan godt si jeg ikke liker han for jeg er sjalu. Men det kan jeg faktisk si jeg er. Jeg vil også oppnå så mye i ung alder. Eller jobbe innenfor noe viktig. Men neida, det går ikke. Jeg er sikkert ikke asiatisk nok. Selv om samiske aner skulle ha dratt den litt opp?
”Hei, jeg er Stine! Jeg er rød, gul og blå!” Tenk om det hadde vært sånn. Hadde jeg vært smart da? For det virker som generasjonene nordmenn blir dummere og dummere, jeg kan vel henge meg på den jeg og. Fint uten problemer. Det virker som hvor du er fra har en del å si på intelligensen din, det er så sært. Det er som survival of the fittest. Bare at det gikk motsatt. De dumme fikk føre genene videre, og de smarte lot vær å få barn. Der ser du enda en sammenheng med intelligens og penger. Unger drar penger = Strammere økonomi, Uten unger = Slippe masse utgifter. Dermed blir de smarte genene som ofte hører til folk med penger værende hos dem fordi de får lite unger. Jeg aner ikke om det er en saklig argumentasjon en gang. Men det er i hvertfall det jeg tror. Men jeg tror også at det kommer noen smarte unger fordi noen smartinger velger å få dem også, og de lærer opp de små til å bli intellektuelle mennesker.

Men nå skal jeg klage mer senere. Og prøve å fokusere på faget mitt.




Se så fin!

Familie.

Norsk musikk og vanndrikking.
Jeg skal snart trene skjønner du. Spille Squash med pappa, eller spille grønnsak som Sunniva så fint sier det. Jeg gleder meg. Fordi det er alltid gøy å trene med pappa. Det gir motivasjon. Mest fordi vi alltid har det så gøy når vi trener sammen. Jeg er vell ei pappajente som folk kaller det. Jeg er egentlig er familiemenneske når jeg tenker meg om. Selv om jeg nesten er alltid sur å grinete når jeg er med alle sammen.
Egentlig setter jeg mer pris på dem enn de vet. Jeg har søsken jeg er glad i og en mor og far som har gjort mye for oss. Jeg har også en super katt som betyr veldig mye for meg. Det er alltid masse klisjeer rundt slike ting. Men Anders er vell den i familien min jeg har satt mest pris på. Det er nemlig ene storebroren min. Han er 7 år eldre en meg. Men ulikt alle andre i huset deler vi personlighet. Jeg kan se selv at vi er veldig like i oppførsel og sånt. Jeg veit jeg kan gå til ham om det er noe. Han hører på meg om jeg trenger det, og er der for meg. Jeg er veldig glad jeg har ham.
Men nok kliss nå.


Men nå må jeg løpe! Pappa henter meg!

Klokka er 5 på halv 10. Jeg er stuptrøtt. Trøttheten blir ikke akkurat bedre når læreren forklarer om HTML. Men jeg må holde meg våken. Det er jo viktig å få med seg hva han har å si. Hva om det er nyttig for senere tid? Jeg prøver å følge med. Men du ser jo hvor langt det går. Hva om de kunne forklart ting på en mer engasjerende måte? Enn å stå ved et lerret å vise noe på en projektor.

Musikken er på, word oppe. Sitte i min egen verden er så mye morsommere! Bare drømme meg langt vekk. Flykte fra HTML og tall til en verden der jeg styrer alt. Akkurat som på en Disney film. Trapper av tall, spiraler av bokstaver. Et menneske som hopper over dem. Alt for å ikke falle ned på grunnen. Alt for å ikke falle blant tallene, bokstavene og tegnene der nede. Må holde seg oppe, må holde seg våken.

Fire minutter på halv ti. Et minutt igjen til fri, et minutt til jeg sier hadet til dataen min en time. Den skal formateres og få blåst ut alt støvet i vifta si. Det trengs. Stakkars pcen går varm etter 10 minutter. Lurer på om jeg kan steke egg på den? Skulle ikke forundre meg om det faktisk går. Halv ti! Friminutt, min data skal formateres, og jeg skal ta turen ned til helsesøster. Vi skal prate om masse fine ting skal jeg si deg.
Halvparten kommer til å være bare tomprat. Jeg hater måten de prøver å analysere meg på. Måten de skal se på deg og tro de forstår alt som foregår inni hodet ditt. De vet INGENTING. De skulle bare visst.


Gief back tiem nao?

Kjedsamheit.

Kjedsamheit. Jeg liker det ordet. Selv om det ikke nødvendigvis forbindes med det mest positive i verden. Det høres likevel så fint ut. Jeg liker måten det sies på. Det er mange slike ord, de bare fenger. Samme hva de betyr. De kan brukes om og om igjen. Uten å miste sjarmen sin.

Ord som ikke kan sies på flere dialekter som beholder sjarmen etterpå også er det og en del av. Akkurat som ”Eg elskar deg” hvor mye finere høres ikke det ut på nynorsk? Tenk deg sammenligningen. Hvis du tar den trønderske versjonen av det da; Æ ælske dæ”. Jeg blir frustrert. Det høres verken fint eller sjarmerende ut. Det virker mandig og uelegant.
Generelt er hele dialekten der oppbygd på en måte de andre ikke forstår. Det er enkelte varianter av den vi sliter selv med å forstå. Hvorfor skal alt være så ulikt? Det passer ikke. Alt hadde vært så mye enklere uten.

___________________________________________________________________________

Prioriteringer. Jeg hater dem. Alt jeg egentlig burde gjort akkurat nå er å sette meg ned. Legge alt fokuset på rapporten som skal være ferdig. Naturfag. Jeg har levert svært lite av det. Jeg klarer ikke læreren, jeg klarer ikke faget. Jeg misstrives. Om man hadde en lærer som faktisk engasjerte i stedet for å kjefte på deg, kalle deg alt mellom himmel og jord. En lærer man tørr å prate til uten å frykte og få kjeft. Det er feil den måten han fremstiller ting på, den brutale måten han sier ting på. Det gir overhodet ingen lyst til å gjøre det. Ingen motivasjon. Ingenting.

Tenk om skolen kunne sett på elevers reaksjon, på hvordan forholdet mellom dem og lærerne hadde vært. Satt bedre fokus på et godt læremiljø. Kanskje vi hadde gjort mer, kanskje vi hadde hatt større iver til å jobbe. Men sånn er det ikke. Dessverre.
Gi meg motivasjon, jeg trenger det. Men ingenting er som det burde være der oppe hele tiden. Vi har lærere som ikke kan sine fag. Lærere vi aldri lærer noe av. Det er jo ikke slik det skal være. Heter det ikke lærer for at vi faktisk skal lære noe av dem..

Men nei…
skriver kanskje mer i kveld. Når jeg får tid, eller tar meg tid til det.

____________________________________________________________________________________

Fremtid og illusjoner.

Det er rart å tenke på. At jeg faktisk har planlagt hele livet mitt. Ned til minste detalj. Mye av det sammen med kjæresten min. I dag har vi vært sammen i 18, snart 19 dager. Likevel har vi planlagt så mye. En så fjern fremtid.
Hvem vet hva som vil skje? Hvem vet om det blir som vi har planlagt eller ikke? Det er alltid et lite ”en hvis” der, eller ”men”. Jeg håper vi unngår de fleste av dem. For første gang har jeg følt med trygg sammen med noen igjen. Så vær så snill. La det bli som jeg håper. Men et liv er langt og uforutsigbart.

___________________________________________________________________________

Hver dag ser jeg mennesker, mennesker som ikke er der. De eksisterer ikke, illusjoner skapt av hodet mitt. Men likevel så ekte. De er alltid rundt med, følger med meg, trenger seg på meg. Stenger meg inne. Jeg får panikk. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Bare gjemme meg vekk, hyle ut. Men samme hvor høyt jeg hyler og skriker kommer jeg aldri til å overdøve dem. De snakker, snakker om meg, med meg, og hva de vil med meg. Jeg får aldri noe utav det. Jeg forstår det ikke. Hodet mitt føles tungt. Fylt med tanker, jeg sliter med å sove. Sekunder går, minutter, timer, døgn. De er der, alltid.

Noen ganger kan jeg ikke se dem. Men jeg kan alltid høre dem. Høre hviskingen deres i bakgrunn. Kan alltid føle angsten snike seg oppover nakken min. Enn om de kommer? Enn om de velger å vise seg helt på skolen? Hva skal jeg gjøre, hvor skal jeg gjøre av meg? De forsvinner aldri. Det virker som de alltid vil være der. Mine følgesvenner.
Jeg vil kunne nyte tiden min, en tid uten å være redd. Ligge i armene til min kjære, være lykkelig. Der alt er stille. Og alt som eksisterer er to mennesker. Sammen fra begynnelse til slutt.

Det er mørkt nå. Lyset står på. Alltid for å berolige meg om at det er bare meg. Rommet er tomt. Men alltid når jeg slår av lyset kommer de inntil meg. Stryker seg mot senga mi. Jeg kjenner de berører armene mine. Hvisker til meg, stryker meg over kinnet. Hva er det de vil?
Jeg får lyst til å løpe, kjenne føttene mine treffe snøen, kjenne kulda som strekker seg igjennom kroppen min. Alt for å få dem vekk. Alt. Jeg hater dem.
Hat er et sterkt ord, som ikke skal missbrukes. Men dette, hater jeg.

___________________________________________________________________________

Og til slutt.

Sov søtt kjære Balder! Du ble hele 2 år og 9 mnd. Det er lenge for en liten tass som deg.
Du klarte deg utrolig lenge. Og viste aldri tegn på at du var klar for siste reise før de siste dagene. Så hvil i fred lillevenn. <3


Barskingen!

Utrfordring fra Martine.

Som jeg egentlig fikk for to dager siden men jeg er lat.

1. Post a blog entry where you write 6 positive things about yourself!
2. Add a picture of yourself that you like.
3. Send the challenge on to 6 others.

- Jeg har god hukommelse
- Jeg leser unormalt fort (Og det er supert)
- Jeg er en Gledesspreder.
- Jeg er flink til å prate for meg selv.
- Jeg er flink til å lage mat! (hvem skulle tro det.)
- Jeg er en temmelig skilla nerd.



Veronika, Elise, Sunniva, Åse Marit, Leanna og Christer.

Feriekliss og skoledag.

Jeg føler for å sutre, jeg føler for å grine ut til hele verden om hvor forferdelig jeg har det for øyeblikket. Problemet er bare det at jeg egentlig har det bra. Jeg bare savner kjæresten min. Det er som Lasse sa. Den følelsen av å ha en du er glad i rundt deg gjør deg egosentrisk og overlykkelig. Det er derfor det gjør så vondt når de må dra igjen. Man får den følelsen at de blir tatt fra deg, revet vekk. Men du vet jo innerst inne at dere skal møtes igjen, og forhåpentligvis om ikke så alt for lenge.
Det blir liksom feil av meg å bli så lei meg. Han kommer jo tilbake. Men jeg savner å våkne sammen med ham, at han ler av alt jeg spiser og hvordan. Jeg savner det å se film med ham, forstyrre ham hvert 5 minutt fordi jeg er oppmerksomhetssyk. Eg tror det kalles kjærleik.
Men følelsen av å bli holdt rundt når man gråter, bli passet på når man er redd, få høre at noen elsker deg når du trenger det. Den er ubeskrivelig.



Men nok kjærestekliss nå, eller hva?

Det å stå opp denne morgenen etter en lang og god ferie var fryktelig. Tenk om jeg kunne stått opp sånn mellom 1 og 3 en gang som jeg har gjort ellers i ferien. Ligge og sløve i senga før jeg tar meg en lang varm dusj. Det hadde vært noe det.
Men i stedet har jeg vært på skolen. Null motivasjon har gjort det vanskelig å jobbe i det hele tatt. Derfor har mesteparten av dagen gått med til bare tull. Jeg må skjerpe meg. Men det har jeg alltid sagt.

Fnisknis

Rommet mitt er kaldt. Men det er fordi vinduet står opp. Det trengs for å si det slik. For det som møter deg når du går inn døra er som å gå på en vegg. Det kjennes tydelig på lufta at det er mer enn en person som holder til her inne. Og vell, det foregår vell mer en bare soving der og. Knisfnis.
Ikke er det så enkelt å komme seg opp heller. Det blir ofte til at man ikke står opp gjerne før 2-3 timer etter man faktisk har våknet. Det er ganske herlig å bare ligge og kose i flere timer.
Lange kvelder og lange morgener. Det er slik det skal være.

Jeg våkner og sovner i de gode armene hans. Det er koseligere en jeg kunne forestilt meg. Det føles fremdeles litt utenkelig at han faktisk er her. Det er liksom, som en drøm. Men den går ikke over. Bare varer, og varer, og varer. Og nå har den vart siden lørdagskvelden. Det er en fin drøm. En av de man aldri vil våkne fra.
Dessuten er han fantastisk, og kilen. Det er kjempegøy å stryke fingrene over magen hans til han begynner å le fordi han ikke klarer å holde seg mer. Jeg føler meg som en liten 7 åring igjen når jeg gjør det. Men det er bare morsomt.

Men finere fyr skal man lete lenge etter, også har han langt fint hår. Han er også verdens søteste når han er nyvåknet. Prøver å gjemme ansiktet i puta men klarer det ikke. Måten han ser opp på meg og smiler. Mens håret har blitt bustete over natten og står litt til alle kanter. Det er supersøtt! Absolutt noe jeg kunne våknet opp til hver morgen fremover.

Masse søtt kliss hørte med i dag og.

Glede.

Jeg kunne skrevet så mye. Hvordan allting vil bli. Jeg kunne skrevet om min fremtid og følelser. Jeg kunne skrevet om hvor mye jeg gleder meg til den dagen lille Varg kommer. Eller hvordan han ikke er en del av det nå. Jeg kunne skrevet om hvordan jeg vil forandre meg eller kroppen min. Jeg kunne skrevet hvor mye jeg hater avstander, men hvor jævlig glad jeg er i deg på tross av det. Jeg kunne skrevet om hvordan jeg kunne hatt verden i mine hender, om svake mennsker som kryper på sine knær. Jeg kunne skrevet søte ord, om alle de små tingene jeg liker. Jeg kunne skrevet om de små lilla gyngehestenene på teppet mitt, hvordan jeg drømte om dem som liten.
Men alt jeg vil skrive om, er deg.

Jeg vil skrive om hvor fantastisk du er. Hvor utrolig mye du betyr for meg. Jeg vil skrive om hvor fort du kom inn i livet mitt, og hvor fort du forandret det. Jeg vil skrive om alle de små detaljene som gjør at jeg knyttet meg til deg. Jeg vil skrive om hvor mye jeg gleder meg til du kommer, hvordan jeg lengter etter legge armene rundt deg. Bare det å si hei.

Jeg vil fortelle deg om alle mine drømmer og håp. Om hele min fremtid. Jeg vil fortelle deg hvordan jeg vil at du skal være en del av meg. For resten av livet. Jeg vil fortelle deg om alle de små tingene, de jeg liker ved deg. Jeg vil fortelle deg "koffor du e den finast eg veit" Jeg vil fortelle deg hvor glad jeg er for at du er min.

Dagens kliss! Men det beskriver tankene mine perfekt!


åjessda! Fjortisforelskelsesmoment of the day!

Jeg savner deg.

Det er lenge siden du dro nå. Hvordan har du det? Jeg stiller meg selv ofte det spørsmålet. Kan du se meg? Vet du hva jeg gjør, tenker og føler? Vet du hvor mye jeg savner deg. Du ga meg så mye.
Jeg kan enda høre stemmen din Se smilet ditt. Kjenner armene dine lukke seg rundt meg. Gi meg en god klem. En av de som sier hvor mye jeg betyr, som sier at du aldri skal slippe tak. Det var det som var alt en gang. Den følelsen. Den var som å være vektløs, tankefri og lykkelig. Det var bare to mennesker i hele verden. Resten sto stille.

Jeg husker det som om det var i går. Vi satt i mørket. Venta på at Anders skulle komme tilbake etter å ha henta noe. Jeg var redd. Jeg har aldri likt mørket. Du holdt rundt meg. Passet på meg. Som om jeg var liten og sårbar. Du kysset pannen min. Så på meg. Jeg kunne så vidt skimte ansiktet ditt. Du smilte til meg. La meg enda tettere inntil deg. Kysset meg.
Det var det som skulle bli den første dagen i evigheten. Bare oss to.
Evigheten forsvant.

Jeg kan til stadighet se deg på rommet mitt. Se hvordan du ser på meg. De snille øynene dine som kunne lyse opp et rom i mørket. Det å ikke ha deg her er vanskelig. Det er som om alt forsvant. Mine følelser eksisterer fortsatt. Men verden må gå videre, og jeg med den. Tanken på at noen skulle komme etter deg har egentlig vært utenkelig. Jeg har fremdeles t-skjorta di på rommet mitt. Det er koselig å ha en del av deg her enda. Den er liten. Du var ikke en kjempe akkurat. Kort og tynn. Men likevel så sterk. I allefall da.

Det har kommet og gått folk etter deg. Alltid har du vært i tankene mine. Alltid har jeg satt folk opp mot deg. Alltid feilet. Jeg må prøve å se dem i stedet for deg. Se det bra i dem også.
Jeg vet du skulle ønsket jeg kom videre. Men veien er lang og tung. Men den verste biten av veien over nå. Men jeg har fremdeles noen steg å gå.
Dessuten har jeg funnet en nå. En jeg er glad i, en som betyr noe for meg. Du skulle sett ham. Jeg tror du ville blitt glad. For han er fantastisk. Du hadde klappet ham på skuldra, bedt ham ta godt vare på meg. Og det, tror jeg han vil gjøre og.


Jeg savner deg, og jeg elsker deg.

The voices in my head.

38… 39… 40… temperaturen stiger, svette renner nedover pannen min. Jeg fryser, utrolig nok. Fantasier løper rundt i hodet mitt. Jeg hater å ha feber. Jeg blir ikke kvitt den heller. Det er som om den er brent fast i kroppen min og kroppstemperaturen min har steget til 38 og blitt der. Bare svinger oppover sånn nå og da, men aldri ned. Jeg hater det. Det får meg til å føle meg å svak å energiløs. Noe jeg så aldeles ikke er.

Energi har jeg ofte masse av. Jeg kan hoppe rundt å danse i min egen lille verden. Der jeg er alene. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Ingen ser rart på meg eller tenker noe om meg. Det er bare meg, og ingen andre. En verden som bare finnes for meg. Det er så deilig.
Den stygge feberen har tatt over. Jeg er slapp. Den fine verden er borte. Alle drømmer og tanker som kommer er mørke, skumle og ødelagte. Jeg vil sove. Men jeg klarer ikke. Mareritt.

Vær tålmodig. Bli frisk.
Jeg hater å være syk. Jeg blir sutrete og lei meg. Selv om jeg ikke har noen grunn til det. Det går jo over, ikke sant?
Dessuten er det mange folk som har det mye verre enn jeg har nå. Likevel klager jeg som om jeg var den eneste personen i verden. Mest fordi jeg får oppmerksomhet. Jeg liker at folk tar seg av meg og er god med meg når jeg er syk. Da føler jeg liksom at det er noen som faktisk bryr seg. Og det er faktisk ganske godt.

___________________________________________________________________________

Om to dager er det en uke. Om 3 minutter er det 8 dager. Akkurat nå, er det 9.
Jeg gleder meg så mye til du kommer. Det er nesten så jeg teller timer minutter og sekunder. Selv om det holder i massevis med dager.
Jeg gleder meg til å se åssen katten reagerer. Hun får alltid avgjøre mye. Samme hvor teit det høres ut. Men på en eller annen måte har hun alltid hatt rett.
Jeg skal prøve å sove. Men må si godnatt til deg først. Jeg må bare klare å legge meg ned først.

Feriekos

Sliten og utmattet. En lang dag. Uten å virkelig ha gjort noe.

Helga i Steinkjer var super. Har blitt kjent med enda flere. Sett flere sider av enkelte. Og det har gjort helga mi fantastisk.

De to dagene av uka her har vært en blanding av alt mellom himmel og jord. Følelsene mine har bevegd seg som en karusell. Opp og ned, rundt og til sidene. Aldri fulgt et beint mønster. Helt siden mandag har hodet mitt vært påvirket av noe som minne rom en rus. Lykke. Du fikk komme hit. Sommerfugler virvler rundt i magen min, Eller, det føles i allefall sånn. 12 dager.. Eller 12 dager og noen timer. Da er du her. I mitt hus, ved siden av meg. I en uke. Tanken er uvirkelig, men sann.
Jeg hadde for å være helt ærlig aldri trodd mine foreldre ville latt noen de ikke kjente, hadde snakket med eller møtt inni huset her. Ikke så lenge. Og ikke når han er 3 år eldre en meg. Jeg er jo vanligvis det lille barnet, den lille jenta deres. Som må beskyttes overalt. Som må passe seg for alt og alle. Hun kan jo bli såret, skadet. For å si det på den måten, han ville aldri gjort noe sånt. Det er jo Thor.

Det er tirsdag nå. Eller egentlig onsdag. Siden klokka er over 12.
Jeg ser for meg ham når han sover. Selv om jeg har sett det mange ganger før. Bare ikke i virkeligheten. Han ser så fredfull ut. Helt bortevekk. Bare ligge å se på det fredelige ansiktet og tanker som har reist langt vekk fra virkeligheten. Det er ti dager igjen. Pluss en del timer. Så kan jeg faktisk gjøre det.

Jeg sovner snart. Tankene mine driver meg vekk fra dataskjermen, jeg glemmer å svare folk. De blir utålmodige. De maser. Jeg ignorerer dem. Lar vær å svare med vilje. Jeg orker ikke. Jeg vil bare svare enkelte. De jeg føler jeg vil snakke med akkurat nå. De jeg trenger.
Katten min stryker seg oppover beina mine. Den vakre myke pelsen hennes føles beroligende i det hun kommer og legger seg inntil nakken min. Gnir øret inntil meg. Maler dypt.

Ferien er alt som opptar tankene mine. Jeg gleder meg for mye. Til og med til å stå opp grytidlig. Møte ham, de ut som et monster. Eller jeg kommer til å føle det sånn. Om det er på morgenkvisten da. Han har en lang tur fremfor seg.
Jeg håper han synes det er verdt det. Jeg skal i allefall gjøre mitt beste for at han skal trives her. Og ville tilbake flere ganger.

Men nå er jeg trøtt. Jeg hadde hatt godt av å sove. Men jeg klarer det ikke. Jeg tenker for mye. Jeg er for glad. For første gang.


Thor sover så mongo at det er fint.

Barnesnakk

Jeg er egentlig ikke i humør til å skrive blogg. Jeg er sliten, trøtt og grinete. Jeg føler for å være sur, klage over alt. Selv om jeg sikkert har ingenting å klage over. Internett faller også ut hele tiden. Det er irriterende.
Men ja, nok klaging.

Jeg er i Steinkjer. Bussturen hit var ganske koselig. Bussen var full nemlig. Så jeg endte opp ved siden av en 6 år gammel meget pratesyk jente. Men hun var jo ikke riktig 6, for hun fylte jo sju om noen dager! Hun prata fra første sekundet jeg satte meg ned, til jeg gikk av på Steinkjer. Det er 1 time med barneprat. Hun hadde også en katt som het Mons Mjau! Og det var viktig å få med mjauen som kattelyd. For det var jo trossalt det han het! Innen det første kvarteret hadde gått hadde jeg sett minst 20 bilder av såkalte Mons Mjau. Han er svart! Det er også viktig. HELT svart, uten noen hvite prikker! For det var en svartkatt! Jepp, jeg skal love deg tiden fløy med denne saken ved siden av meg. Hun skulle besøke ei som het Mariell! Og hun hadde en kjæreste! Som het Jørgen. Han var kokk, for han kunne lage pølser. Det et jeg klarte å holde meg seriøst uten å le av den lille jenta er utrolig. For så mye rart hun snakket om! Det var meget morsomt.

Dessuten lot jeg henne hjelpe meg å redigere noe i photoshop. Vi skulle redigere et bilde av Håvard. Han ble signalgrønn! Med blå bakgrunn og en biohazard! Det ble litt fancy. Og man ser godt at det er gjort av barnehender. Men jeg skal love deg at det var koselig. Hun ga meg en klem og. Jeg fikk aldri med meg hva hun het. Men hun fikk i alle fall med seg mitt. For det ble fort ”Stine ditt, Stine datt” hele turen. Av en eller annen grunn savner jeg pratinga hennes akkurat nå.
Det var godt å bare høre på en tynn liten stemme som var superglad over å ha blitt kjent med noen som var stor! Og noen som satt ved siden av henne i bussen! For det var vist storstas! Jeg husker selv hvor stas sånne ting var når jeg var liten. At noen som var større faktisk satt å snakket til deg og ikke alle andre. Det å få oppmerksomheten.

Nå er jeg sliten. Jeg har feber. Jeg sovna sånn nå og da. Men jeg skal holde meg våken hele kvelden. Det blir bare litt vanskelig.

Nå blir Martine glad i meg!

Jeg ble akkurat tagget av Åse Marit. (www.heltutrolig.blogg.no)
Og jeg er jo _så_ glad i tagger altså.
Så nå skal jeg skrive 6 unyttige fakta om meg selv.


1. Jeg lager rare lyder i skrivende øyeblikk kun for å få oppmerksomhet.

2. Jeg bruker å studere skoene mine i timen for å ha noe å gjøre.

3. Jeg skal ha Dreads.

4. 70% av de jeg kjenner tror jeg kommer til å bli en junkie.

5. Jeg har en forkjærlighet for gutter med langt hår og skjegg.

6. Jeg har hekta på pet society.


Jeg tagger:
Martine gg Veronika!

(Martine er så glad i å bli tagget skjønner du, derfor hun blir så glad i meg!)

Dis og Mennesker

Jeg har ikke orket å skrive. Rett og slett. Hodet mitt har aldri vært så tomt før. Og jeg har utnyttet det. I massevis. Utnyttet det å ikke tenke så mye, se på alt, vri på det. Bare slappe av. Kjenne en behagelig følelse av lykke bre seg i hele kroppen. Den har jeg savnet. I massevis.
Det å vite at de du setter høyest pris på er glad i deg, må være det deiligste som finnes. Spesielt å vite at den ene, ene er der for deg. Liker deg for den du er.

Bare ligge på senga. Med beina og hendene fra hverandre. Formet som en stjerne fra oven. Se på arkene i taket. De 120 post it lappene lyser opp hele rommet mitt.
Alle fylt med ord, ord som beskriver meg. Det er mine følelser, tanker. Totalt blottet for alle som kommer inn hit. Jeg bryr meg ikke. Dette er meg. Dette er det som har bygd meg opp, som gjør meg til meg. Jeg kan ikke legge skjul på hvem jeg er mer. Gjemme meg. Stenge meg inne. Jeg burde heller slippe ut alt som ligger der inne. Selv om alt jeg vil er å glemme. Men det er ikke så enkelt. For alt du tror du har glemt kommer opp igjen en dag. Uansett..

___________________________________________________________________________

Uka har vært spesiell. Full av farger. For det meste i en evig dis. Slappe trøtte øyne, en sliten kropp slengt ned på ei seng. Forberedt på søvn. Søvn i ei eneste stor tåke. Men det var godt. Ingen drømmer, ingen tanker. Bare helt borte. Uten å røre seg. Ligge stille en hel natt. Det var utrolig deilig for en gangs skyld. Eller i mitt tilfelle to. De eneste to dagene av uka som har gått enda.

Og i dag har den vært fylt av latter, skøyter og frisk luft.
Lukte av bål sitter enda i jakken min. Men den er god.og andre ting man måtte finne på. Det er liksom som om du er liten igjen. Absolutt ingen forskjell. Det er godt.
Også lekte vi oss på isen. Lot skøytene gli over den. Ustø bevegelser som fort ble til mer elegante etter hvert som man ble vant med det. (eller, det gjelder i alle fall noen av oss) Men jeg er sikker på at de fles Det er alltid koselig å sitte rundt et bål. Grille pølser, brødskriver te hadde det gøy. Vi lo å lekte oss. Slike ting er ganske fint. De kan gjøre mye for enkelte. Det å kunne slippe seg løs. Føle seg trygg på de i rundt. Le, være seg selv.
Dessverre gjør jeg ikke det helt enda. Bare noen av dem. Som Elise og Veronika. Av en eller annen merkelig grunn. De er greie og ha. Fordi jeg kan slippe meg litt løs. Uten at de ser alt for rart på meg. Og det, er digg. Tro meg. Det gjør i alle fall en skoledag mye lettere.

Men nå er jeg tilbake på senga mi igjen. Ligger med hodet inntil veggen. Kjenne den kalde tapeten ligge mot kinnet mitt. Jeg hører på Pearl Jam. Det får meg til å tenke på Terje. Han er koselig. Jeg gleder meg til å møte ham i helga. Det skal bli gøy. Han er en bra person. Det skal han ha.
Oasis – Don’t look back in anger. Det ser ut som Winampen min er tilegnet han i dag. Det er litt morsomt.

___________________________________________________________________________

Jeg kan ikke vente til sommeren, og tiden etterpå.