Helga i Steinkjer var super. Har blitt kjent med enda flere. Sett flere sider av enkelte. Og det har gjort helga mi fantastisk.
De to dagene av uka her har vært en blanding av alt mellom himmel og jord. Følelsene mine har bevegd seg som en karusell. Opp og ned, rundt og til sidene. Aldri fulgt et beint mønster. Helt siden mandag har hodet mitt vært påvirket av noe som minne rom en rus. Lykke. Du fikk komme hit. Sommerfugler virvler rundt i magen min, Eller, det føles i allefall sånn. 12 dager.. Eller 12 dager og noen timer. Da er du her. I mitt hus, ved siden av meg. I en uke. Tanken er uvirkelig, men sann.
Jeg hadde for å være helt ærlig aldri trodd mine foreldre ville latt noen de ikke kjente, hadde snakket med eller møtt inni huset her. Ikke så lenge. Og ikke når han er 3 år eldre en meg. Jeg er jo vanligvis det lille barnet, den lille jenta deres. Som må beskyttes overalt. Som må passe seg for alt og alle. Hun kan jo bli såret, skadet. For å si det på den måten, han ville aldri gjort noe sånt. Det er jo Thor.
Det er tirsdag nå. Eller egentlig onsdag. Siden klokka er over 12.
Jeg ser for meg ham når han sover. Selv om jeg har sett det mange ganger før. Bare ikke i virkeligheten. Han ser så fredfull ut. Helt bortevekk. Bare ligge å se på det fredelige ansiktet og tanker som har reist langt vekk fra virkeligheten. Det er ti dager igjen. Pluss en del timer. Så kan jeg faktisk gjøre det.
Jeg sovner snart. Tankene mine driver meg vekk fra dataskjermen, jeg glemmer å svare folk. De blir utålmodige. De maser. Jeg ignorerer dem. Lar vær å svare med vilje. Jeg orker ikke. Jeg vil bare svare enkelte. De jeg føler jeg vil snakke med akkurat nå. De jeg trenger.
Katten min stryker seg oppover beina mine. Den vakre myke pelsen hennes føles beroligende i det hun kommer og legger seg inntil nakken min. Gnir øret inntil meg. Maler dypt.
Ferien er alt som opptar tankene mine. Jeg gleder meg for mye. Til og med til å stå opp grytidlig. Møte ham, de ut som et monster. Eller jeg kommer til å føle det sånn. Om det er på morgenkvisten da. Han har en lang tur fremfor seg.
Jeg håper han synes det er verdt det. Jeg skal i allefall gjøre mitt beste for at han skal trives her. Og ville tilbake flere ganger.
Men nå er jeg trøtt. Jeg hadde hatt godt av å sove. Men jeg klarer det ikke. Jeg tenker for mye. Jeg er for glad. For første gang.
Thor sover så mongo at det er fint.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar