Når jeg blir stor skal jeg bli pingvin.

Mobilteknologi er temmelig kjedelig i grunn. Eller, det å ha en mobil å fikle med kan være ganske gøy. Men det å høre på en fyr som prater om det, er noe helt annet. Det er ikke verdens mest spennende greie å se opp på en projector, et hvitt bilde med noe skrift på. ”Mobilteknologi – Generelt om trådløs kommunikasjon”, for å være ærlig bryr det meg ikke. Så lenge jeg kan bruke det selv føler jeg ikke at jeg trenger å sitte å høre på det. For jeg har INGEN planer overhodet om jobbe videre med noe sånt. Jeg skal ikke jobbe innenfor mediene en gang. Dessuten, for å klage litt mer er Digitale media et jævla drittfag. Det jeg har lært det siste året på det er, ja.. det var det da. Jeg husker ikke. Mest fordi det ikke interesserer meg. Det hadde kanskje skapt litt interesse om ikke fyren bare står der. Han prater, prater, prater og prater. Jeg blir søvnig. Det er som å høre enkelte lydbøker, du hører, du sovner. Sånn er det bare. Han kunne i det minste vært fin å se på? Da hadde det i alle fall vært noe å holde seg våken for.

Men neida, de sender en guling fra NTNU. Overintelligent japse som har vokst opp i Norge, eller noe i den duren. Skeive øyne har han i alle fall. Ikke for å være rasistisk eller noe. Men jeg liker dem ikke. Mest fordi at samme faen hvor god du er i noe, kommer en eller annen sinnsyk japse/asiater/whatnot og er bedre en deg til det. Uansett! Slår aldri feil. ”I iz overintelligent little man” neitakk. Men jo! Jeg husker en ting til med denne fyren! Han jobber med Digital Kino! Der ser du, enda en greie om at han er en flinking. Fordi han har jobb innenfor NTNU, har forelesninger for sånne som oss, og jobber med utviklinger innen det digitale. I tillegg er han toppen noen å 20.

Du kan godt si jeg ikke liker han for jeg er sjalu. Men det kan jeg faktisk si jeg er. Jeg vil også oppnå så mye i ung alder. Eller jobbe innenfor noe viktig. Men neida, det går ikke. Jeg er sikkert ikke asiatisk nok. Selv om samiske aner skulle ha dratt den litt opp?
”Hei, jeg er Stine! Jeg er rød, gul og blå!” Tenk om det hadde vært sånn. Hadde jeg vært smart da? For det virker som generasjonene nordmenn blir dummere og dummere, jeg kan vel henge meg på den jeg og. Fint uten problemer. Det virker som hvor du er fra har en del å si på intelligensen din, det er så sært. Det er som survival of the fittest. Bare at det gikk motsatt. De dumme fikk føre genene videre, og de smarte lot vær å få barn. Der ser du enda en sammenheng med intelligens og penger. Unger drar penger = Strammere økonomi, Uten unger = Slippe masse utgifter. Dermed blir de smarte genene som ofte hører til folk med penger værende hos dem fordi de får lite unger. Jeg aner ikke om det er en saklig argumentasjon en gang. Men det er i hvertfall det jeg tror. Men jeg tror også at det kommer noen smarte unger fordi noen smartinger velger å få dem også, og de lærer opp de små til å bli intellektuelle mennesker.

Men nå skal jeg klage mer senere. Og prøve å fokusere på faget mitt.




Se så fin!

Familie.

Norsk musikk og vanndrikking.
Jeg skal snart trene skjønner du. Spille Squash med pappa, eller spille grønnsak som Sunniva så fint sier det. Jeg gleder meg. Fordi det er alltid gøy å trene med pappa. Det gir motivasjon. Mest fordi vi alltid har det så gøy når vi trener sammen. Jeg er vell ei pappajente som folk kaller det. Jeg er egentlig er familiemenneske når jeg tenker meg om. Selv om jeg nesten er alltid sur å grinete når jeg er med alle sammen.
Egentlig setter jeg mer pris på dem enn de vet. Jeg har søsken jeg er glad i og en mor og far som har gjort mye for oss. Jeg har også en super katt som betyr veldig mye for meg. Det er alltid masse klisjeer rundt slike ting. Men Anders er vell den i familien min jeg har satt mest pris på. Det er nemlig ene storebroren min. Han er 7 år eldre en meg. Men ulikt alle andre i huset deler vi personlighet. Jeg kan se selv at vi er veldig like i oppførsel og sånt. Jeg veit jeg kan gå til ham om det er noe. Han hører på meg om jeg trenger det, og er der for meg. Jeg er veldig glad jeg har ham.
Men nok kliss nå.


Men nå må jeg løpe! Pappa henter meg!

Klokka er 5 på halv 10. Jeg er stuptrøtt. Trøttheten blir ikke akkurat bedre når læreren forklarer om HTML. Men jeg må holde meg våken. Det er jo viktig å få med seg hva han har å si. Hva om det er nyttig for senere tid? Jeg prøver å følge med. Men du ser jo hvor langt det går. Hva om de kunne forklart ting på en mer engasjerende måte? Enn å stå ved et lerret å vise noe på en projektor.

Musikken er på, word oppe. Sitte i min egen verden er så mye morsommere! Bare drømme meg langt vekk. Flykte fra HTML og tall til en verden der jeg styrer alt. Akkurat som på en Disney film. Trapper av tall, spiraler av bokstaver. Et menneske som hopper over dem. Alt for å ikke falle ned på grunnen. Alt for å ikke falle blant tallene, bokstavene og tegnene der nede. Må holde seg oppe, må holde seg våken.

Fire minutter på halv ti. Et minutt igjen til fri, et minutt til jeg sier hadet til dataen min en time. Den skal formateres og få blåst ut alt støvet i vifta si. Det trengs. Stakkars pcen går varm etter 10 minutter. Lurer på om jeg kan steke egg på den? Skulle ikke forundre meg om det faktisk går. Halv ti! Friminutt, min data skal formateres, og jeg skal ta turen ned til helsesøster. Vi skal prate om masse fine ting skal jeg si deg.
Halvparten kommer til å være bare tomprat. Jeg hater måten de prøver å analysere meg på. Måten de skal se på deg og tro de forstår alt som foregår inni hodet ditt. De vet INGENTING. De skulle bare visst.


Gief back tiem nao?

Kjedsamheit.

Kjedsamheit. Jeg liker det ordet. Selv om det ikke nødvendigvis forbindes med det mest positive i verden. Det høres likevel så fint ut. Jeg liker måten det sies på. Det er mange slike ord, de bare fenger. Samme hva de betyr. De kan brukes om og om igjen. Uten å miste sjarmen sin.

Ord som ikke kan sies på flere dialekter som beholder sjarmen etterpå også er det og en del av. Akkurat som ”Eg elskar deg” hvor mye finere høres ikke det ut på nynorsk? Tenk deg sammenligningen. Hvis du tar den trønderske versjonen av det da; Æ ælske dæ”. Jeg blir frustrert. Det høres verken fint eller sjarmerende ut. Det virker mandig og uelegant.
Generelt er hele dialekten der oppbygd på en måte de andre ikke forstår. Det er enkelte varianter av den vi sliter selv med å forstå. Hvorfor skal alt være så ulikt? Det passer ikke. Alt hadde vært så mye enklere uten.

___________________________________________________________________________

Prioriteringer. Jeg hater dem. Alt jeg egentlig burde gjort akkurat nå er å sette meg ned. Legge alt fokuset på rapporten som skal være ferdig. Naturfag. Jeg har levert svært lite av det. Jeg klarer ikke læreren, jeg klarer ikke faget. Jeg misstrives. Om man hadde en lærer som faktisk engasjerte i stedet for å kjefte på deg, kalle deg alt mellom himmel og jord. En lærer man tørr å prate til uten å frykte og få kjeft. Det er feil den måten han fremstiller ting på, den brutale måten han sier ting på. Det gir overhodet ingen lyst til å gjøre det. Ingen motivasjon. Ingenting.

Tenk om skolen kunne sett på elevers reaksjon, på hvordan forholdet mellom dem og lærerne hadde vært. Satt bedre fokus på et godt læremiljø. Kanskje vi hadde gjort mer, kanskje vi hadde hatt større iver til å jobbe. Men sånn er det ikke. Dessverre.
Gi meg motivasjon, jeg trenger det. Men ingenting er som det burde være der oppe hele tiden. Vi har lærere som ikke kan sine fag. Lærere vi aldri lærer noe av. Det er jo ikke slik det skal være. Heter det ikke lærer for at vi faktisk skal lære noe av dem..

Men nei…
skriver kanskje mer i kveld. Når jeg får tid, eller tar meg tid til det.

____________________________________________________________________________________

Fremtid og illusjoner.

Det er rart å tenke på. At jeg faktisk har planlagt hele livet mitt. Ned til minste detalj. Mye av det sammen med kjæresten min. I dag har vi vært sammen i 18, snart 19 dager. Likevel har vi planlagt så mye. En så fjern fremtid.
Hvem vet hva som vil skje? Hvem vet om det blir som vi har planlagt eller ikke? Det er alltid et lite ”en hvis” der, eller ”men”. Jeg håper vi unngår de fleste av dem. For første gang har jeg følt med trygg sammen med noen igjen. Så vær så snill. La det bli som jeg håper. Men et liv er langt og uforutsigbart.

___________________________________________________________________________

Hver dag ser jeg mennesker, mennesker som ikke er der. De eksisterer ikke, illusjoner skapt av hodet mitt. Men likevel så ekte. De er alltid rundt med, følger med meg, trenger seg på meg. Stenger meg inne. Jeg får panikk. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Bare gjemme meg vekk, hyle ut. Men samme hvor høyt jeg hyler og skriker kommer jeg aldri til å overdøve dem. De snakker, snakker om meg, med meg, og hva de vil med meg. Jeg får aldri noe utav det. Jeg forstår det ikke. Hodet mitt føles tungt. Fylt med tanker, jeg sliter med å sove. Sekunder går, minutter, timer, døgn. De er der, alltid.

Noen ganger kan jeg ikke se dem. Men jeg kan alltid høre dem. Høre hviskingen deres i bakgrunn. Kan alltid føle angsten snike seg oppover nakken min. Enn om de kommer? Enn om de velger å vise seg helt på skolen? Hva skal jeg gjøre, hvor skal jeg gjøre av meg? De forsvinner aldri. Det virker som de alltid vil være der. Mine følgesvenner.
Jeg vil kunne nyte tiden min, en tid uten å være redd. Ligge i armene til min kjære, være lykkelig. Der alt er stille. Og alt som eksisterer er to mennesker. Sammen fra begynnelse til slutt.

Det er mørkt nå. Lyset står på. Alltid for å berolige meg om at det er bare meg. Rommet er tomt. Men alltid når jeg slår av lyset kommer de inntil meg. Stryker seg mot senga mi. Jeg kjenner de berører armene mine. Hvisker til meg, stryker meg over kinnet. Hva er det de vil?
Jeg får lyst til å løpe, kjenne føttene mine treffe snøen, kjenne kulda som strekker seg igjennom kroppen min. Alt for å få dem vekk. Alt. Jeg hater dem.
Hat er et sterkt ord, som ikke skal missbrukes. Men dette, hater jeg.

___________________________________________________________________________

Og til slutt.

Sov søtt kjære Balder! Du ble hele 2 år og 9 mnd. Det er lenge for en liten tass som deg.
Du klarte deg utrolig lenge. Og viste aldri tegn på at du var klar for siste reise før de siste dagene. Så hvil i fred lillevenn. <3


Barskingen!

Utrfordring fra Martine.

Som jeg egentlig fikk for to dager siden men jeg er lat.

1. Post a blog entry where you write 6 positive things about yourself!
2. Add a picture of yourself that you like.
3. Send the challenge on to 6 others.

- Jeg har god hukommelse
- Jeg leser unormalt fort (Og det er supert)
- Jeg er en Gledesspreder.
- Jeg er flink til å prate for meg selv.
- Jeg er flink til å lage mat! (hvem skulle tro det.)
- Jeg er en temmelig skilla nerd.



Veronika, Elise, Sunniva, Åse Marit, Leanna og Christer.

Feriekliss og skoledag.

Jeg føler for å sutre, jeg føler for å grine ut til hele verden om hvor forferdelig jeg har det for øyeblikket. Problemet er bare det at jeg egentlig har det bra. Jeg bare savner kjæresten min. Det er som Lasse sa. Den følelsen av å ha en du er glad i rundt deg gjør deg egosentrisk og overlykkelig. Det er derfor det gjør så vondt når de må dra igjen. Man får den følelsen at de blir tatt fra deg, revet vekk. Men du vet jo innerst inne at dere skal møtes igjen, og forhåpentligvis om ikke så alt for lenge.
Det blir liksom feil av meg å bli så lei meg. Han kommer jo tilbake. Men jeg savner å våkne sammen med ham, at han ler av alt jeg spiser og hvordan. Jeg savner det å se film med ham, forstyrre ham hvert 5 minutt fordi jeg er oppmerksomhetssyk. Eg tror det kalles kjærleik.
Men følelsen av å bli holdt rundt når man gråter, bli passet på når man er redd, få høre at noen elsker deg når du trenger det. Den er ubeskrivelig.



Men nok kjærestekliss nå, eller hva?

Det å stå opp denne morgenen etter en lang og god ferie var fryktelig. Tenk om jeg kunne stått opp sånn mellom 1 og 3 en gang som jeg har gjort ellers i ferien. Ligge og sløve i senga før jeg tar meg en lang varm dusj. Det hadde vært noe det.
Men i stedet har jeg vært på skolen. Null motivasjon har gjort det vanskelig å jobbe i det hele tatt. Derfor har mesteparten av dagen gått med til bare tull. Jeg må skjerpe meg. Men det har jeg alltid sagt.