Fnisknis

Rommet mitt er kaldt. Men det er fordi vinduet står opp. Det trengs for å si det slik. For det som møter deg når du går inn døra er som å gå på en vegg. Det kjennes tydelig på lufta at det er mer enn en person som holder til her inne. Og vell, det foregår vell mer en bare soving der og. Knisfnis.
Ikke er det så enkelt å komme seg opp heller. Det blir ofte til at man ikke står opp gjerne før 2-3 timer etter man faktisk har våknet. Det er ganske herlig å bare ligge og kose i flere timer.
Lange kvelder og lange morgener. Det er slik det skal være.

Jeg våkner og sovner i de gode armene hans. Det er koseligere en jeg kunne forestilt meg. Det føles fremdeles litt utenkelig at han faktisk er her. Det er liksom, som en drøm. Men den går ikke over. Bare varer, og varer, og varer. Og nå har den vart siden lørdagskvelden. Det er en fin drøm. En av de man aldri vil våkne fra.
Dessuten er han fantastisk, og kilen. Det er kjempegøy å stryke fingrene over magen hans til han begynner å le fordi han ikke klarer å holde seg mer. Jeg føler meg som en liten 7 åring igjen når jeg gjør det. Men det er bare morsomt.

Men finere fyr skal man lete lenge etter, også har han langt fint hår. Han er også verdens søteste når han er nyvåknet. Prøver å gjemme ansiktet i puta men klarer det ikke. Måten han ser opp på meg og smiler. Mens håret har blitt bustete over natten og står litt til alle kanter. Det er supersøtt! Absolutt noe jeg kunne våknet opp til hver morgen fremover.

Masse søtt kliss hørte med i dag og.

Glede.

Jeg kunne skrevet så mye. Hvordan allting vil bli. Jeg kunne skrevet om min fremtid og følelser. Jeg kunne skrevet om hvor mye jeg gleder meg til den dagen lille Varg kommer. Eller hvordan han ikke er en del av det nå. Jeg kunne skrevet om hvordan jeg vil forandre meg eller kroppen min. Jeg kunne skrevet hvor mye jeg hater avstander, men hvor jævlig glad jeg er i deg på tross av det. Jeg kunne skrevet om hvordan jeg kunne hatt verden i mine hender, om svake mennsker som kryper på sine knær. Jeg kunne skrevet søte ord, om alle de små tingene jeg liker. Jeg kunne skrevet om de små lilla gyngehestenene på teppet mitt, hvordan jeg drømte om dem som liten.
Men alt jeg vil skrive om, er deg.

Jeg vil skrive om hvor fantastisk du er. Hvor utrolig mye du betyr for meg. Jeg vil skrive om hvor fort du kom inn i livet mitt, og hvor fort du forandret det. Jeg vil skrive om alle de små detaljene som gjør at jeg knyttet meg til deg. Jeg vil skrive om hvor mye jeg gleder meg til du kommer, hvordan jeg lengter etter legge armene rundt deg. Bare det å si hei.

Jeg vil fortelle deg om alle mine drømmer og håp. Om hele min fremtid. Jeg vil fortelle deg hvordan jeg vil at du skal være en del av meg. For resten av livet. Jeg vil fortelle deg om alle de små tingene, de jeg liker ved deg. Jeg vil fortelle deg "koffor du e den finast eg veit" Jeg vil fortelle deg hvor glad jeg er for at du er min.

Dagens kliss! Men det beskriver tankene mine perfekt!


åjessda! Fjortisforelskelsesmoment of the day!

Jeg savner deg.

Det er lenge siden du dro nå. Hvordan har du det? Jeg stiller meg selv ofte det spørsmålet. Kan du se meg? Vet du hva jeg gjør, tenker og føler? Vet du hvor mye jeg savner deg. Du ga meg så mye.
Jeg kan enda høre stemmen din Se smilet ditt. Kjenner armene dine lukke seg rundt meg. Gi meg en god klem. En av de som sier hvor mye jeg betyr, som sier at du aldri skal slippe tak. Det var det som var alt en gang. Den følelsen. Den var som å være vektløs, tankefri og lykkelig. Det var bare to mennesker i hele verden. Resten sto stille.

Jeg husker det som om det var i går. Vi satt i mørket. Venta på at Anders skulle komme tilbake etter å ha henta noe. Jeg var redd. Jeg har aldri likt mørket. Du holdt rundt meg. Passet på meg. Som om jeg var liten og sårbar. Du kysset pannen min. Så på meg. Jeg kunne så vidt skimte ansiktet ditt. Du smilte til meg. La meg enda tettere inntil deg. Kysset meg.
Det var det som skulle bli den første dagen i evigheten. Bare oss to.
Evigheten forsvant.

Jeg kan til stadighet se deg på rommet mitt. Se hvordan du ser på meg. De snille øynene dine som kunne lyse opp et rom i mørket. Det å ikke ha deg her er vanskelig. Det er som om alt forsvant. Mine følelser eksisterer fortsatt. Men verden må gå videre, og jeg med den. Tanken på at noen skulle komme etter deg har egentlig vært utenkelig. Jeg har fremdeles t-skjorta di på rommet mitt. Det er koselig å ha en del av deg her enda. Den er liten. Du var ikke en kjempe akkurat. Kort og tynn. Men likevel så sterk. I allefall da.

Det har kommet og gått folk etter deg. Alltid har du vært i tankene mine. Alltid har jeg satt folk opp mot deg. Alltid feilet. Jeg må prøve å se dem i stedet for deg. Se det bra i dem også.
Jeg vet du skulle ønsket jeg kom videre. Men veien er lang og tung. Men den verste biten av veien over nå. Men jeg har fremdeles noen steg å gå.
Dessuten har jeg funnet en nå. En jeg er glad i, en som betyr noe for meg. Du skulle sett ham. Jeg tror du ville blitt glad. For han er fantastisk. Du hadde klappet ham på skuldra, bedt ham ta godt vare på meg. Og det, tror jeg han vil gjøre og.


Jeg savner deg, og jeg elsker deg.

The voices in my head.

38… 39… 40… temperaturen stiger, svette renner nedover pannen min. Jeg fryser, utrolig nok. Fantasier løper rundt i hodet mitt. Jeg hater å ha feber. Jeg blir ikke kvitt den heller. Det er som om den er brent fast i kroppen min og kroppstemperaturen min har steget til 38 og blitt der. Bare svinger oppover sånn nå og da, men aldri ned. Jeg hater det. Det får meg til å føle meg å svak å energiløs. Noe jeg så aldeles ikke er.

Energi har jeg ofte masse av. Jeg kan hoppe rundt å danse i min egen lille verden. Der jeg er alene. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Ingen ser rart på meg eller tenker noe om meg. Det er bare meg, og ingen andre. En verden som bare finnes for meg. Det er så deilig.
Den stygge feberen har tatt over. Jeg er slapp. Den fine verden er borte. Alle drømmer og tanker som kommer er mørke, skumle og ødelagte. Jeg vil sove. Men jeg klarer ikke. Mareritt.

Vær tålmodig. Bli frisk.
Jeg hater å være syk. Jeg blir sutrete og lei meg. Selv om jeg ikke har noen grunn til det. Det går jo over, ikke sant?
Dessuten er det mange folk som har det mye verre enn jeg har nå. Likevel klager jeg som om jeg var den eneste personen i verden. Mest fordi jeg får oppmerksomhet. Jeg liker at folk tar seg av meg og er god med meg når jeg er syk. Da føler jeg liksom at det er noen som faktisk bryr seg. Og det er faktisk ganske godt.

___________________________________________________________________________

Om to dager er det en uke. Om 3 minutter er det 8 dager. Akkurat nå, er det 9.
Jeg gleder meg så mye til du kommer. Det er nesten så jeg teller timer minutter og sekunder. Selv om det holder i massevis med dager.
Jeg gleder meg til å se åssen katten reagerer. Hun får alltid avgjøre mye. Samme hvor teit det høres ut. Men på en eller annen måte har hun alltid hatt rett.
Jeg skal prøve å sove. Men må si godnatt til deg først. Jeg må bare klare å legge meg ned først.

Feriekos

Sliten og utmattet. En lang dag. Uten å virkelig ha gjort noe.

Helga i Steinkjer var super. Har blitt kjent med enda flere. Sett flere sider av enkelte. Og det har gjort helga mi fantastisk.

De to dagene av uka her har vært en blanding av alt mellom himmel og jord. Følelsene mine har bevegd seg som en karusell. Opp og ned, rundt og til sidene. Aldri fulgt et beint mønster. Helt siden mandag har hodet mitt vært påvirket av noe som minne rom en rus. Lykke. Du fikk komme hit. Sommerfugler virvler rundt i magen min, Eller, det føles i allefall sånn. 12 dager.. Eller 12 dager og noen timer. Da er du her. I mitt hus, ved siden av meg. I en uke. Tanken er uvirkelig, men sann.
Jeg hadde for å være helt ærlig aldri trodd mine foreldre ville latt noen de ikke kjente, hadde snakket med eller møtt inni huset her. Ikke så lenge. Og ikke når han er 3 år eldre en meg. Jeg er jo vanligvis det lille barnet, den lille jenta deres. Som må beskyttes overalt. Som må passe seg for alt og alle. Hun kan jo bli såret, skadet. For å si det på den måten, han ville aldri gjort noe sånt. Det er jo Thor.

Det er tirsdag nå. Eller egentlig onsdag. Siden klokka er over 12.
Jeg ser for meg ham når han sover. Selv om jeg har sett det mange ganger før. Bare ikke i virkeligheten. Han ser så fredfull ut. Helt bortevekk. Bare ligge å se på det fredelige ansiktet og tanker som har reist langt vekk fra virkeligheten. Det er ti dager igjen. Pluss en del timer. Så kan jeg faktisk gjøre det.

Jeg sovner snart. Tankene mine driver meg vekk fra dataskjermen, jeg glemmer å svare folk. De blir utålmodige. De maser. Jeg ignorerer dem. Lar vær å svare med vilje. Jeg orker ikke. Jeg vil bare svare enkelte. De jeg føler jeg vil snakke med akkurat nå. De jeg trenger.
Katten min stryker seg oppover beina mine. Den vakre myke pelsen hennes føles beroligende i det hun kommer og legger seg inntil nakken min. Gnir øret inntil meg. Maler dypt.

Ferien er alt som opptar tankene mine. Jeg gleder meg for mye. Til og med til å stå opp grytidlig. Møte ham, de ut som et monster. Eller jeg kommer til å føle det sånn. Om det er på morgenkvisten da. Han har en lang tur fremfor seg.
Jeg håper han synes det er verdt det. Jeg skal i allefall gjøre mitt beste for at han skal trives her. Og ville tilbake flere ganger.

Men nå er jeg trøtt. Jeg hadde hatt godt av å sove. Men jeg klarer det ikke. Jeg tenker for mye. Jeg er for glad. For første gang.


Thor sover så mongo at det er fint.

Barnesnakk

Jeg er egentlig ikke i humør til å skrive blogg. Jeg er sliten, trøtt og grinete. Jeg føler for å være sur, klage over alt. Selv om jeg sikkert har ingenting å klage over. Internett faller også ut hele tiden. Det er irriterende.
Men ja, nok klaging.

Jeg er i Steinkjer. Bussturen hit var ganske koselig. Bussen var full nemlig. Så jeg endte opp ved siden av en 6 år gammel meget pratesyk jente. Men hun var jo ikke riktig 6, for hun fylte jo sju om noen dager! Hun prata fra første sekundet jeg satte meg ned, til jeg gikk av på Steinkjer. Det er 1 time med barneprat. Hun hadde også en katt som het Mons Mjau! Og det var viktig å få med mjauen som kattelyd. For det var jo trossalt det han het! Innen det første kvarteret hadde gått hadde jeg sett minst 20 bilder av såkalte Mons Mjau. Han er svart! Det er også viktig. HELT svart, uten noen hvite prikker! For det var en svartkatt! Jepp, jeg skal love deg tiden fløy med denne saken ved siden av meg. Hun skulle besøke ei som het Mariell! Og hun hadde en kjæreste! Som het Jørgen. Han var kokk, for han kunne lage pølser. Det et jeg klarte å holde meg seriøst uten å le av den lille jenta er utrolig. For så mye rart hun snakket om! Det var meget morsomt.

Dessuten lot jeg henne hjelpe meg å redigere noe i photoshop. Vi skulle redigere et bilde av Håvard. Han ble signalgrønn! Med blå bakgrunn og en biohazard! Det ble litt fancy. Og man ser godt at det er gjort av barnehender. Men jeg skal love deg at det var koselig. Hun ga meg en klem og. Jeg fikk aldri med meg hva hun het. Men hun fikk i alle fall med seg mitt. For det ble fort ”Stine ditt, Stine datt” hele turen. Av en eller annen grunn savner jeg pratinga hennes akkurat nå.
Det var godt å bare høre på en tynn liten stemme som var superglad over å ha blitt kjent med noen som var stor! Og noen som satt ved siden av henne i bussen! For det var vist storstas! Jeg husker selv hvor stas sånne ting var når jeg var liten. At noen som var større faktisk satt å snakket til deg og ikke alle andre. Det å få oppmerksomheten.

Nå er jeg sliten. Jeg har feber. Jeg sovna sånn nå og da. Men jeg skal holde meg våken hele kvelden. Det blir bare litt vanskelig.

Nå blir Martine glad i meg!

Jeg ble akkurat tagget av Åse Marit. (www.heltutrolig.blogg.no)
Og jeg er jo _så_ glad i tagger altså.
Så nå skal jeg skrive 6 unyttige fakta om meg selv.


1. Jeg lager rare lyder i skrivende øyeblikk kun for å få oppmerksomhet.

2. Jeg bruker å studere skoene mine i timen for å ha noe å gjøre.

3. Jeg skal ha Dreads.

4. 70% av de jeg kjenner tror jeg kommer til å bli en junkie.

5. Jeg har en forkjærlighet for gutter med langt hår og skjegg.

6. Jeg har hekta på pet society.


Jeg tagger:
Martine gg Veronika!

(Martine er så glad i å bli tagget skjønner du, derfor hun blir så glad i meg!)

Dis og Mennesker

Jeg har ikke orket å skrive. Rett og slett. Hodet mitt har aldri vært så tomt før. Og jeg har utnyttet det. I massevis. Utnyttet det å ikke tenke så mye, se på alt, vri på det. Bare slappe av. Kjenne en behagelig følelse av lykke bre seg i hele kroppen. Den har jeg savnet. I massevis.
Det å vite at de du setter høyest pris på er glad i deg, må være det deiligste som finnes. Spesielt å vite at den ene, ene er der for deg. Liker deg for den du er.

Bare ligge på senga. Med beina og hendene fra hverandre. Formet som en stjerne fra oven. Se på arkene i taket. De 120 post it lappene lyser opp hele rommet mitt.
Alle fylt med ord, ord som beskriver meg. Det er mine følelser, tanker. Totalt blottet for alle som kommer inn hit. Jeg bryr meg ikke. Dette er meg. Dette er det som har bygd meg opp, som gjør meg til meg. Jeg kan ikke legge skjul på hvem jeg er mer. Gjemme meg. Stenge meg inne. Jeg burde heller slippe ut alt som ligger der inne. Selv om alt jeg vil er å glemme. Men det er ikke så enkelt. For alt du tror du har glemt kommer opp igjen en dag. Uansett..

___________________________________________________________________________

Uka har vært spesiell. Full av farger. For det meste i en evig dis. Slappe trøtte øyne, en sliten kropp slengt ned på ei seng. Forberedt på søvn. Søvn i ei eneste stor tåke. Men det var godt. Ingen drømmer, ingen tanker. Bare helt borte. Uten å røre seg. Ligge stille en hel natt. Det var utrolig deilig for en gangs skyld. Eller i mitt tilfelle to. De eneste to dagene av uka som har gått enda.

Og i dag har den vært fylt av latter, skøyter og frisk luft.
Lukte av bål sitter enda i jakken min. Men den er god.og andre ting man måtte finne på. Det er liksom som om du er liten igjen. Absolutt ingen forskjell. Det er godt.
Også lekte vi oss på isen. Lot skøytene gli over den. Ustø bevegelser som fort ble til mer elegante etter hvert som man ble vant med det. (eller, det gjelder i alle fall noen av oss) Men jeg er sikker på at de fles Det er alltid koselig å sitte rundt et bål. Grille pølser, brødskriver te hadde det gøy. Vi lo å lekte oss. Slike ting er ganske fint. De kan gjøre mye for enkelte. Det å kunne slippe seg løs. Føle seg trygg på de i rundt. Le, være seg selv.
Dessverre gjør jeg ikke det helt enda. Bare noen av dem. Som Elise og Veronika. Av en eller annen merkelig grunn. De er greie og ha. Fordi jeg kan slippe meg litt løs. Uten at de ser alt for rart på meg. Og det, er digg. Tro meg. Det gjør i alle fall en skoledag mye lettere.

Men nå er jeg tilbake på senga mi igjen. Ligger med hodet inntil veggen. Kjenne den kalde tapeten ligge mot kinnet mitt. Jeg hører på Pearl Jam. Det får meg til å tenke på Terje. Han er koselig. Jeg gleder meg til å møte ham i helga. Det skal bli gøy. Han er en bra person. Det skal han ha.
Oasis – Don’t look back in anger. Det ser ut som Winampen min er tilegnet han i dag. Det er litt morsomt.

___________________________________________________________________________

Jeg kan ikke vente til sommeren, og tiden etterpå.