Jeg kan enda høre stemmen din Se smilet ditt. Kjenner armene dine lukke seg rundt meg. Gi meg en god klem. En av de som sier hvor mye jeg betyr, som sier at du aldri skal slippe tak. Det var det som var alt en gang. Den følelsen. Den var som å være vektløs, tankefri og lykkelig. Det var bare to mennesker i hele verden. Resten sto stille.
Jeg husker det som om det var i går. Vi satt i mørket. Venta på at Anders skulle komme tilbake etter å ha henta noe. Jeg var redd. Jeg har aldri likt mørket. Du holdt rundt meg. Passet på meg. Som om jeg var liten og sårbar. Du kysset pannen min. Så på meg. Jeg kunne så vidt skimte ansiktet ditt. Du smilte til meg. La meg enda tettere inntil deg. Kysset meg.
Det var det som skulle bli den første dagen i evigheten. Bare oss to.
Evigheten forsvant.
Jeg kan til stadighet se deg på rommet mitt. Se hvordan du ser på meg. De snille øynene dine som kunne lyse opp et rom i mørket. Det å ikke ha deg her er vanskelig. Det er som om alt forsvant. Mine følelser eksisterer fortsatt. Men verden må gå videre, og jeg med den. Tanken på at noen skulle komme etter deg har egentlig vært utenkelig. Jeg har fremdeles t-skjorta di på rommet mitt. Det er koselig å ha en del av deg her enda. Den er liten. Du var ikke en kjempe akkurat. Kort og tynn. Men likevel så sterk. I allefall da.
Det har kommet og gått folk etter deg. Alltid har du vært i tankene mine. Alltid har jeg satt folk opp mot deg. Alltid feilet. Jeg må prøve å se dem i stedet for deg. Se det bra i dem også.
Jeg vet du skulle ønsket jeg kom videre. Men veien er lang og tung. Men den verste biten av veien over nå. Men jeg har fremdeles noen steg å gå.
Dessuten har jeg funnet en nå. En jeg er glad i, en som betyr noe for meg. Du skulle sett ham. Jeg tror du ville blitt glad. For han er fantastisk. Du hadde klappet ham på skuldra, bedt ham ta godt vare på meg. Og det, tror jeg han vil gjøre og.
Jeg savner deg, og jeg elsker deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar