Fremtid og illusjoner.

Det er rart å tenke på. At jeg faktisk har planlagt hele livet mitt. Ned til minste detalj. Mye av det sammen med kjæresten min. I dag har vi vært sammen i 18, snart 19 dager. Likevel har vi planlagt så mye. En så fjern fremtid.
Hvem vet hva som vil skje? Hvem vet om det blir som vi har planlagt eller ikke? Det er alltid et lite ”en hvis” der, eller ”men”. Jeg håper vi unngår de fleste av dem. For første gang har jeg følt med trygg sammen med noen igjen. Så vær så snill. La det bli som jeg håper. Men et liv er langt og uforutsigbart.

___________________________________________________________________________

Hver dag ser jeg mennesker, mennesker som ikke er der. De eksisterer ikke, illusjoner skapt av hodet mitt. Men likevel så ekte. De er alltid rundt med, følger med meg, trenger seg på meg. Stenger meg inne. Jeg får panikk. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Bare gjemme meg vekk, hyle ut. Men samme hvor høyt jeg hyler og skriker kommer jeg aldri til å overdøve dem. De snakker, snakker om meg, med meg, og hva de vil med meg. Jeg får aldri noe utav det. Jeg forstår det ikke. Hodet mitt føles tungt. Fylt med tanker, jeg sliter med å sove. Sekunder går, minutter, timer, døgn. De er der, alltid.

Noen ganger kan jeg ikke se dem. Men jeg kan alltid høre dem. Høre hviskingen deres i bakgrunn. Kan alltid føle angsten snike seg oppover nakken min. Enn om de kommer? Enn om de velger å vise seg helt på skolen? Hva skal jeg gjøre, hvor skal jeg gjøre av meg? De forsvinner aldri. Det virker som de alltid vil være der. Mine følgesvenner.
Jeg vil kunne nyte tiden min, en tid uten å være redd. Ligge i armene til min kjære, være lykkelig. Der alt er stille. Og alt som eksisterer er to mennesker. Sammen fra begynnelse til slutt.

Det er mørkt nå. Lyset står på. Alltid for å berolige meg om at det er bare meg. Rommet er tomt. Men alltid når jeg slår av lyset kommer de inntil meg. Stryker seg mot senga mi. Jeg kjenner de berører armene mine. Hvisker til meg, stryker meg over kinnet. Hva er det de vil?
Jeg får lyst til å løpe, kjenne føttene mine treffe snøen, kjenne kulda som strekker seg igjennom kroppen min. Alt for å få dem vekk. Alt. Jeg hater dem.
Hat er et sterkt ord, som ikke skal missbrukes. Men dette, hater jeg.

___________________________________________________________________________

Og til slutt.

Sov søtt kjære Balder! Du ble hele 2 år og 9 mnd. Det er lenge for en liten tass som deg.
Du klarte deg utrolig lenge. Og viste aldri tegn på at du var klar for siste reise før de siste dagene. Så hvil i fred lillevenn. <3


Barskingen!