Feriekliss og skoledag.

Jeg føler for å sutre, jeg føler for å grine ut til hele verden om hvor forferdelig jeg har det for øyeblikket. Problemet er bare det at jeg egentlig har det bra. Jeg bare savner kjæresten min. Det er som Lasse sa. Den følelsen av å ha en du er glad i rundt deg gjør deg egosentrisk og overlykkelig. Det er derfor det gjør så vondt når de må dra igjen. Man får den følelsen at de blir tatt fra deg, revet vekk. Men du vet jo innerst inne at dere skal møtes igjen, og forhåpentligvis om ikke så alt for lenge.
Det blir liksom feil av meg å bli så lei meg. Han kommer jo tilbake. Men jeg savner å våkne sammen med ham, at han ler av alt jeg spiser og hvordan. Jeg savner det å se film med ham, forstyrre ham hvert 5 minutt fordi jeg er oppmerksomhetssyk. Eg tror det kalles kjærleik.
Men følelsen av å bli holdt rundt når man gråter, bli passet på når man er redd, få høre at noen elsker deg når du trenger det. Den er ubeskrivelig.



Men nok kjærestekliss nå, eller hva?

Det å stå opp denne morgenen etter en lang og god ferie var fryktelig. Tenk om jeg kunne stått opp sånn mellom 1 og 3 en gang som jeg har gjort ellers i ferien. Ligge og sløve i senga før jeg tar meg en lang varm dusj. Det hadde vært noe det.
Men i stedet har jeg vært på skolen. Null motivasjon har gjort det vanskelig å jobbe i det hele tatt. Derfor har mesteparten av dagen gått med til bare tull. Jeg må skjerpe meg. Men det har jeg alltid sagt.